Memoarer. Tegneserie av 03/11/2025 i CTXT
Boken med den livlige mannens memoarer, der han vises på omslaget med et bilde fra 150 år siden, under tittelen "Juan Carlos I. Forsoning" har kommet i salg i Spania nesten en måned etter at den ble utgitt i Frankrike. Forsoning" er i salg i Spania nesten en måned etter utgivelsen i Frankrike.
Det er ingen grunn til å lese den, enn si kjøpe den, for mediene i flere land har allerede gitt en god redegjørelse for de mer pølseaktige delene av auto-hagiografien. Men det er ikke noe nytt i den, bortsett fra sladderen om at han anser seg selv som"den eneste spanjolen som ikke mottar pensjon etter nesten 40 års tjeneste".
Blant de mange lyssky forholdene er den lille detaljen at han mottok 100 millioner dollar fra avdøde kong Abdullah av Saudi-Arabia kort tid etter at han hadde satt i gang en ansiktsløftningskampanje og festet Det gylne skinn på ham (Det gylne skinn er kongehusets signaturgave, de må ha tusenvis gjemt bort i gaveskapet).
Når det gjelder det å ha hugget ut 100 kilo i smug i bytte mot bare de vet hva, sa Juanca at det var en "gave" (som han godkjente overfor Corina, hans "elskerinne" på den tiden), og at han ikke visste "hvordan han skulle si nei til den", som så mange andre"små gaver" han hadde samlet på seg. Han påpekte også at disse pengene skulle sikre hans pensjon og så videre, som noen som tegner en pensjonsordning eller sparer noen euro i en sparegris.
Denne parasitten er så somatisert over at Spania var hans cortijo, at han snakker så naturlig og skamløst om sine påfunn at det er skremmende.
Elefantslakteren, som en god forfatter, gjorde også sin turné med intervjuer for å promotere sin fiktive roman. I et av dem på France 3 sa han noe som ikke er noe annet enn en anekdote som skal få ham til å se "god" eller "hyggelig" ut, og ender opp med å se ut som en drittsekk. Eller sympatisk, og ender opp med å se ut som en drittsekk.
Ifølge Juanca sa morderen og diktatoren Ausgusto Pinochet, som dukket opp i Spania etter at hans morderiske motpart og diktator Francisco Franco døde, til ham da de kjørte bil: "Deres Høyhet, du må gjøre som Franco, du må gjøre akkurat det samme". Ifølge emeritus:"Jeg sa til ham: 'Ja, ja, selvfølgelig', men så gjorde jeg det spanjolene egentlig ville". Kort sagt, han hadde ikke baller nok til å stå opp mot Pinochet og be ham dra til helvete, i stedet opptrådte han som attentatmannens cicerone.
Det er ikke noe nytt om Juancas kjærlighet til Franco, til tross for at enkelte nå mener å ha funnet kruttønnen. Han hadde allerede tilstått dette flere ganger.
Juan Carlos tok aldri eksplisitt avstand fra de frankistiske røttene til arven sin, blant annet fordi han ikke kunne og ikke ville. Slik er det med den historiske "hukommelsen" for noen, den har uforklarlige hull når det gjelder å spise diktatoren i ræva.
Men ikke bare det. Da Franco ennå ikke var definitivt død, var den unge Juan Carlos full av komplimenter til ham.
Juanca i et intervju i 1970 for sveitsisk fjernsyn (den folkelige fyren reiste mye dit, av en eller annen grunn). Allerede fra 1973 var han involvert i oljevirksomheten i Saudi-Arabia.
Og man kan selvfølgelig si at det var slik det var på den tiden, hvem som helst ville ta en sjanse og så videre. Så for Spanias beste måtte han sverge troskap til franquismen og lojalitet til den nasjonale bevegelsens prinsipper.
Noen tiår etter å ha slikket diktatoren i ræva, sto Juanca fast på Francos mandat og mintes følelsesladet det siste slikket* han ga ham på dødsleiet, bare en dag før han døde.
"Dagen før han døde, tok Franco meg i hånden og sa til meg: "Deres Høyhet, alt jeg ber Dem om, er at De bevarer Spanias enhet".
*Bilder fra dokumentarfilmen "Jeg, Juan Carlos I, konge av Spania" av Miguel Courtois fra 2015.
Men alt dette er mer enn utdatert, og det er grunnen til at CIS ikke har spurt plebs om monarkiet på seks år nå, som et resultat av arven av de gode vanene med å ikke gjøre folk ukomfortable.
Forsoning lever ikke opp til sin tittel, for for at forsoning skal eksistere, må alle parter delta. Det er ikke noe som kan erklæres og dømmes ensidig. Det er ikke engang en invitasjon til forsoning. Det er nok et innfall fra en profitør som tok over etter franquismen og ble vant til det fortiede og nedtrampede Spania som han trodde han var arving til og ny eier av.
